Rysk mosaik

Den voldsomme krigen i Georgia har kommet som en overraskelse på de fleste. Av og til kan man få inntrykk av at utviklingen har vært like overraskende for deltakerne selv også. Det er vanskelig å tro at georgierne hadde forventet en så bestemt reaksjon fra Russlands side, og selv om russerne tydeligvis var godt forberedt på den militære utfordringen så hadde de nok ikke forventet en så kraftig fordømmelse fra resten av verden.

Selv har jeg fulgt utviklingen via den russiske TV-kanalen NTVs video podcast, hvor vinklingen har vært den diametralt motsatte sett i forhold til hva vi har blitt servert her i Norge. Det interessante er ikke hvem som har rett/feil, hvem som forteller sannheten/lyver. Etter fire-fem dagers massemedial teppebombing av informasjon mister man etterhvert tilliten til det meste som blir sagt

Det er forsåvidt ikke så overraskende at russiske medier til å begynne med totalt ignorerte den internasjonale kritikken av landets krigføring, deretter omtalte den i dempede ordelag, før de tilslutt har omtalt den meget kritisk. Dette ligger i krigsretorikkens natur. Mer overraskende er det å se at russiske ultranasjonalister, for ikke å si rasister, har fordømt de russiske styrkenes støtte til sørosseterne. I bloggen “En slavers dagbok” med mottoet “Denne verden bør enten være hvit, eller ikke eksistere i det hele tatt” kan vi lese følgende:

Russiske soldater og offiserer! De russiske myndigheter bruker dere som kanonføde! Hva skal dere med dette landet?! Hva skal dere med denne krigen!? La kaukaserne løse sine problemer selv! […] Russiske krigere, det er deres koner, barn og foreldre som behøver dere. Dere trengs ikke i Russland, men i Rus! Rus, denne strålende staten som vi skal bygge sammen for oss selv, for russiske mennesker. Det Rus, som skal tilhøre oss og ingen andre, hvor våre etterkommere skal leve fritt og lykkelig.

Ytterligående russiske nasjonalister er ikke kjent for å ta georgernes side, og det er jo forsåvidt ikke det de gjør her heller, de bruker snarere dette som en anledning til 1) å kritisere Russlands politiske ledelse, som i sitatet ovenfor og 2) bygge opp under stereotypen av den kriminelle, snyltende kaukaseren:

Hva er det vi kriger for? For at osseterne fremdeles skal kunne eksportere til Russland sin sprit, som russiske karer dør av? Eller for at osseterne skal kunne komme til russiske byer, for å oppføre seg som småkonger og, på samme måte som andre kaukasiske folkeslag, finne på faenskap på den russiske jord? Eller kanskje for at penger nok en gang skal forsvinne til Kaukasus, denne gang Sør-Ossetia, penger som kunne ha blitt brukt til å betale ut pensjoner og sosialstøtte til mødre og invalide?

Men ultranasjonalistenes retorikk er i det store og hele ikke særlig overraskende. De bruker forsåvidt enhver anledning til å gjenta det samme. Da kom nok det hviterussiske UDs svært reserverte uttalelser mer overraskende på russiske myndigheter. Fredag meddelte det hviterussiske utenriksdepartementet at de var “svært bekymret” over situasjonen i Sør-Ossetia og ba om at våpenbruken umiddelbart måtte oppheves. Samtidig tok hviterusserne ingen stilling til hvem som var ansvarlig, og de kom heller ikke med noen støtte til Russlands innmarsj. Dette fikk i dag Russlands ambassadør i Minsk til å se rødt. Ambassadør Surikov viste til unionsavtalen mellom de to landene og understreket at en støtteerklæring måtte være det minste man kunne forvente av en unionspartner. Han mente dessuten at hviterusserne burde ha tilbudt humanitær hjelp til ofrene for konflikten (les: de russiske flyktningene fra Sør-Ossetia). En av representantene i det hviterussiske republikkrådet, Aleksandr Zimovskij ga i dag på spørsmål fra det hviterussiske nyhetsbyrået Belapan den beste oppvisningen i diplomatisk tåketale kombinert med knallhard kritikk jeg noen gang har lest:

Kan De forklare, hvorfor “hviterussiske myndigheter tier beskjedent om situasjonen i Sør-Ossetia” slik Russlands ambassadør uttrykte det?

Det er tydeligvis ikke andre enn jeg til å svare den russiske ambassadøren. Jeg tar vel ikke feil om jeg sier at ambassadøren ikke uttrykker sin personlige mening, men viderebringer sin regjerings mening. Derfor er han uangripelig for knallhard offentlig kritikk, særlig nå like før vår statsminister skal møte den russiske. Så jeg får unnskylde den iskalde tilbakeholdenheten.

Men altså, hva gjelder denne “beskjedne tausheten”? Ikke minst fordi ambassadør Aleksandr Surikov også nevnte avtalen om å etablere en Unionsstat.

Vår taushet er så beskjeden fordi Hviterussland, i kraft av å være unionspartner, har skapt alle muligheter for beskjedenhet. Derfor var det upassende av ambassadøren å komme trekkende med avtalen om å etablere en Unionsstat. Jeg vil minne om at i det øyeblikket den nåværende Kaukasus-krigen startet så stod det formelle overhodet for denne Unionsstaten, Aleksandr Lukasjenko, og den formelle statsministeren i Unionsstaten, Vladimir Putin, så nær at de kunne ha hatt blikkontakt, ja, kanskje til og med innen hørbar avstand, på tribunene av “Fugleredet” stadion i Beijing. Putin diskuterte imidlertid ikke den kaukasiske konflikten med sitt formelle overhode og juridiske unionspartner, men valgte heller å gjøre det med andre. Av dette kan man slutte at Hviterussland anser Russland som sin unionspartner historisk og kontinuerlig, mens Russland anser Hviterussland som sin unionspartner på øyeblikksbasis og når dette passer dem politisk og økonomisk. Russerne lot oss praktisk talt forstå at “Vi klarer oss uten dere”! Og det er forståelig. Men så blir de fornærmet: “Hvorfor lot du meg i stikken”? Og det er latterlig.